Share about what has been the best support for you since the loss of your baby. Maybe it is a special friend or family member? A pet? An organization? What have they done for you? Where would you be without them?
♥ Dette innlegget er nært og personlig. Jeg har fått lov til å skrive alt jeg har skrevet av personen jeg omtaler. ♥
![]()
Jeg er takknemlig for alle som har vært en støtte for meg og oss etter at Amélie døde. Det er så mange jeg kunne nevnt. Min kjære - ikke minst. Jesper og etter hvert Emil. Min nærmeste familie, vennene mine, enkeltpersoner som har utgjort den store forskjellen gjennom ord og handling. Bloggen min med alle leserne, englemammaer jeg har blitt kjent med på ulike måter, kolleger og mennesker i helsevesenet. Hvem skal jeg trekke frem?
Min kjære har vært en utrolig støtte. Ingen kan måle seg med han. Men - han har egentlig ikke primært vært en støtte. Det var jo ikke bare jeg som mistet Amélie. Han mistet også datteren sin, og sammen har vi gått gjennom sorgprosessen. Jeg vil derfor trekke frem en annen person:
Mamma.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere dette uten at det blir for langt. Jeg vil heller ikke at ordene skal virke svulstige. På et eller annet vis vil jeg likevel prøve å få satt ord på hvor mye moren min har betydd for meg etter at vi mistet Amélie.
Mamma er en person som det kan ta litt tid å bli kjent med for andre. Hun er ikke den som tar mest plass. Det er heller ikke alle som vet hvor inderlig klok hun er, hvor belest hun er - og hvilke livserfaringer hun sitter med. Det kommer kanskje litt etter litt, men ikke alle er så heldige å få kjenne henne slik vi barna gjør. Jeg som kjenner livshistorien hennes og vet hvilke tapsopplevelser hun har hatt, kjenner en inderlig takknemlighet for at hun er den hun er - så full av livsglede, nærhet til sitt indre, respekt for andre, givende holdning, barnlig begeistring og morskjærlighet. Hun er en fantastisk bestemor, og barna elsker henne.
Mamma har delt spenningen rundt frøet i magen helt fra første stund, alle tre gangene. Hun har fulgt med på ultralydbilder, ringt og sendt meldinger. Hun har hjulpet meg praktisk med ting, vært nær og raus uten å trampe over grenser. Jeg har veldig stor respekt for mamma og er inderlig takknemlig for å ha henne i livet mitt.
Da jordmor ikke fant hjertelyden tirsdagen 31.mai, ringte jeg til mamma. Jeg var på gråten. Kjente meg så liten og redd. Moren min ble urolig, men lyttet og prøvde å holde motet mitt oppe. Jeg fortalte at jeg ble sendt inn på sykehuset og sa jeg skulle ringe henne etterpå. Dette tok tid - mye lengre tid enn forventet - og i løpet av disse to timene opplevde hun en stigende uro og nummenhet i kroppen, har hun fortalt. På en måte tror jeg hun skjønte det, men som meg håpet hun i det lengste at det ikke var sant. Jeg husker mamma begynte å gråte da jeg ringte fra undersøkelsesrommet. Hun og pappa kastet seg i bilen for å kjøre de timene det tar å komme til oss.
Det var mamma og pappa som tok seg av Jesper, hus og hjem da vi la oss inn på sykehuset, og det var de som var sammen med Jesper i timene da jeg trengte å være for meg selv for å mobilisere til det jeg skulle gjennom. Det er viktig for meg å understreke at begge foreldrene mine har vært en enorm støtte for meg. Pappa regner alltid med Amélie. På gjenforeningsfest med gamle studiekamerater kom spørsmålet "hvor mange barnebarn har du?" opp. Jeg ble rørt - og litt overrasket - da jeg fikk høre at han hadde svart: Jeg har tre barnebarn. Han er flink med ord og klarte å fortelle kort og verdig om Amélie, selv i en slik sammenheng. Selv om begge foreldrene mine betyr mye for meg, har moren min hatt en svært spesiell rolle midt i alt. Det er noe rart med det, det der med mammaforholdet.
Mamma har husket alle merkedagene. Hun har sendt meldinger, ringt og lest alt jeg har skrevet. Hun har bilde av Amélie fremme på soverommet og hun nevner henne ofte ved navn. Mamma har holdt jenta mi. Hun har strøket henne over kinnet, studert trekkene hennes og kjent vekten av henne i armene sine. Amélie er virkelig for henne.
Når besteforeldre mister et barnebarn, snakker man ofte om den doble sorgen: Sorgen over å miste barnebarnet og sorgen over sitt barns smertefulle tap. Det har vært vondt for mamma å se datteren sin ha det så tøft. Samtidig har hun gått gjennom enegen sorgprosess. For meg har det gjort sorgen mindre ensom å bære. Når vi har snakket om Amélie, har jeg kunnet snakke helt åpent og fritt. Vi har kommet inn på andre dype ting også. Jeg vet ikke om jeg har fortalt det før, men mamma mistet en lillesøster da hun var åtte år. Hun ble født to uker over termin, og omstendighetene rundt tapet var traumatiske. Mamma har fortalt om mormor, om ting som skjedde i familien, og om oppveksten sin. Det har vært viktige, verdifulle stunder.
Ord blir liksom så fattige. Alt jeg kan si er at jeg er dypt glad i moren min, og at hun har betydd uendelig mye for meg i sorgprosessen.
Mamma holdt et minneord i begravelsen til Amélie. Jeg har fått lov til å dele et utdrag fra det her. Alt i alt oppsummerer det hvem mamma er for meg.
Det er uvirkelig å stå her i dag
ved kisten til vår lille
etterlengtede skatt Amélie Sofia.
Jeg har visst om henne fra første strek på graviditetstesten.
Jeg gledet meg stort da datteren min fortalte
at det var en liten jente der inne i magen.
Ultralydbilder tikket inn på mormors telefon
til stor jubel.
De første rosa plaggene ble kjøpt inn
og sendt over digitalt til min datters telefon.
Frem og tilbake gikk meldingene mellom oss.
Så fikk jeg flere ultralydbilder som viste tydelig
lille vakre Amélie Sofia inni magen.
Forventningen og lengselen fra et mormorhjerte
ble etter hvert stor og utålmodig.
♥
Nå har jeg fått holde henne i armene mine,
tett inntil mormors bryst.
Jeg ble overveldet. Hun var så vakker,
fullkommen og fullbåren.
Og stille.
I det øyeblikket jeg fikk holde henne i armene mine
- kom himmelen og evigheten nær.
Alle drømmene, forventningene og tankene
omkring vår lille skatt rant bort i sorgens gråt.
♥ ♥ ♥
Minneordet er lengre, men det blir på en måte for personlig å dele hele. Det var sterkt for meg at moren min klarte å gjennomføre dette. Det gjorde avskjeden vakker, verdig og personlig.
Takk, mamma, for den støtten du har vært for meg og familien min.Takk for at du tar Amélie med deg inn i fremtiden og omtaler henne med respekt og kjærlighet. Du er et forbilde for meg. Måtte jeg bli en like god mor som du er og har vært.
![]()
♥ Dette innlegget er nært og personlig. Jeg har fått lov til å skrive alt jeg har skrevet av personen jeg omtaler. ♥
Jeg er takknemlig for alle som har vært en støtte for meg og oss etter at Amélie døde. Det er så mange jeg kunne nevnt. Min kjære - ikke minst. Jesper og etter hvert Emil. Min nærmeste familie, vennene mine, enkeltpersoner som har utgjort den store forskjellen gjennom ord og handling. Bloggen min med alle leserne, englemammaer jeg har blitt kjent med på ulike måter, kolleger og mennesker i helsevesenet. Hvem skal jeg trekke frem?
Min kjære har vært en utrolig støtte. Ingen kan måle seg med han. Men - han har egentlig ikke primært vært en støtte. Det var jo ikke bare jeg som mistet Amélie. Han mistet også datteren sin, og sammen har vi gått gjennom sorgprosessen. Jeg vil derfor trekke frem en annen person:
Mamma.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere dette uten at det blir for langt. Jeg vil heller ikke at ordene skal virke svulstige. På et eller annet vis vil jeg likevel prøve å få satt ord på hvor mye moren min har betydd for meg etter at vi mistet Amélie.
Mamma er en person som det kan ta litt tid å bli kjent med for andre. Hun er ikke den som tar mest plass. Det er heller ikke alle som vet hvor inderlig klok hun er, hvor belest hun er - og hvilke livserfaringer hun sitter med. Det kommer kanskje litt etter litt, men ikke alle er så heldige å få kjenne henne slik vi barna gjør. Jeg som kjenner livshistorien hennes og vet hvilke tapsopplevelser hun har hatt, kjenner en inderlig takknemlighet for at hun er den hun er - så full av livsglede, nærhet til sitt indre, respekt for andre, givende holdning, barnlig begeistring og morskjærlighet. Hun er en fantastisk bestemor, og barna elsker henne.
Mamma har delt spenningen rundt frøet i magen helt fra første stund, alle tre gangene. Hun har fulgt med på ultralydbilder, ringt og sendt meldinger. Hun har hjulpet meg praktisk med ting, vært nær og raus uten å trampe over grenser. Jeg har veldig stor respekt for mamma og er inderlig takknemlig for å ha henne i livet mitt.
Da jordmor ikke fant hjertelyden tirsdagen 31.mai, ringte jeg til mamma. Jeg var på gråten. Kjente meg så liten og redd. Moren min ble urolig, men lyttet og prøvde å holde motet mitt oppe. Jeg fortalte at jeg ble sendt inn på sykehuset og sa jeg skulle ringe henne etterpå. Dette tok tid - mye lengre tid enn forventet - og i løpet av disse to timene opplevde hun en stigende uro og nummenhet i kroppen, har hun fortalt. På en måte tror jeg hun skjønte det, men som meg håpet hun i det lengste at det ikke var sant. Jeg husker mamma begynte å gråte da jeg ringte fra undersøkelsesrommet. Hun og pappa kastet seg i bilen for å kjøre de timene det tar å komme til oss.
Det var mamma og pappa som tok seg av Jesper, hus og hjem da vi la oss inn på sykehuset, og det var de som var sammen med Jesper i timene da jeg trengte å være for meg selv for å mobilisere til det jeg skulle gjennom. Det er viktig for meg å understreke at begge foreldrene mine har vært en enorm støtte for meg. Pappa regner alltid med Amélie. På gjenforeningsfest med gamle studiekamerater kom spørsmålet "hvor mange barnebarn har du?" opp. Jeg ble rørt - og litt overrasket - da jeg fikk høre at han hadde svart: Jeg har tre barnebarn. Han er flink med ord og klarte å fortelle kort og verdig om Amélie, selv i en slik sammenheng. Selv om begge foreldrene mine betyr mye for meg, har moren min hatt en svært spesiell rolle midt i alt. Det er noe rart med det, det der med mammaforholdet.
Mamma har husket alle merkedagene. Hun har sendt meldinger, ringt og lest alt jeg har skrevet. Hun har bilde av Amélie fremme på soverommet og hun nevner henne ofte ved navn. Mamma har holdt jenta mi. Hun har strøket henne over kinnet, studert trekkene hennes og kjent vekten av henne i armene sine. Amélie er virkelig for henne.
Når besteforeldre mister et barnebarn, snakker man ofte om den doble sorgen: Sorgen over å miste barnebarnet og sorgen over sitt barns smertefulle tap. Det har vært vondt for mamma å se datteren sin ha det så tøft. Samtidig har hun gått gjennom enegen sorgprosess. For meg har det gjort sorgen mindre ensom å bære. Når vi har snakket om Amélie, har jeg kunnet snakke helt åpent og fritt. Vi har kommet inn på andre dype ting også. Jeg vet ikke om jeg har fortalt det før, men mamma mistet en lillesøster da hun var åtte år. Hun ble født to uker over termin, og omstendighetene rundt tapet var traumatiske. Mamma har fortalt om mormor, om ting som skjedde i familien, og om oppveksten sin. Det har vært viktige, verdifulle stunder.
Ord blir liksom så fattige. Alt jeg kan si er at jeg er dypt glad i moren min, og at hun har betydd uendelig mye for meg i sorgprosessen.
Mamma holdt et minneord i begravelsen til Amélie. Jeg har fått lov til å dele et utdrag fra det her. Alt i alt oppsummerer det hvem mamma er for meg.
Det er uvirkelig å stå her i dag
ved kisten til vår lille
etterlengtede skatt Amélie Sofia.
Jeg har visst om henne fra første strek på graviditetstesten.
Jeg gledet meg stort da datteren min fortalte
at det var en liten jente der inne i magen.
Ultralydbilder tikket inn på mormors telefon
til stor jubel.
De første rosa plaggene ble kjøpt inn
og sendt over digitalt til min datters telefon.
Frem og tilbake gikk meldingene mellom oss.
Så fikk jeg flere ultralydbilder som viste tydelig
lille vakre Amélie Sofia inni magen.
Forventningen og lengselen fra et mormorhjerte
ble etter hvert stor og utålmodig.
♥
Nå har jeg fått holde henne i armene mine,
tett inntil mormors bryst.
Jeg ble overveldet. Hun var så vakker,
fullkommen og fullbåren.
Og stille.
I det øyeblikket jeg fikk holde henne i armene mine
- kom himmelen og evigheten nær.
Alle drømmene, forventningene og tankene
omkring vår lille skatt rant bort i sorgens gråt.
♥ ♥ ♥
Minneordet er lengre, men det blir på en måte for personlig å dele hele. Det var sterkt for meg at moren min klarte å gjennomføre dette. Det gjorde avskjeden vakker, verdig og personlig.
Takk, mamma, for den støtten du har vært for meg og familien min.Takk for at du tar Amélie med deg inn i fremtiden og omtaler henne med respekt og kjærlighet. Du er et forbilde for meg. Måtte jeg bli en like god mor som du er og har vært.
