What do you want to let go of on this journey of grief? Is it fear? Guilt? Worry? Deep sadness? Regrets?
![]()
Jeg skulle gitt alt for å få tilbake "uskylden" jeg før levde i - de lett henslengte tankene om at 'det går vel helst bra'. Jeg vet ikke om jeg alltid tenkte det før heller. Jeg mer forventet at ting gikk greit. Jeg var så klart bekymret i enkelte situasjoner, men det var sjeldent bekymringene styrte meg fullstendig.
Da jeg mistet Amélie, fikk jeg døden på nært hold. Helt uten forvarsel, uten tegn til at noe var galt og i løpet av noen få sekunder, tok livet en annen vending. Det var et enormt sjokk. Hvilke andre uhumskheter kan brått oppstå og snu opp ned på alt? Den følelsen går jeg rundt og bærer på omtrent konstant. Den lurer som regel i bakgrunnen, men den er ofte fremtredende også. Jeg er i beredskap. Tilfelle.
Jeg vil jo ikke ha det slik - det stjeler så mye energi fra meg - men jeg klarer ikke helt å finne veien tilbake til uskylden. Så det er vel kanskje det jeg mest av alt ønsker å gi slipp på: Frykt og engstelse.
De to tankene som hjelper meg mest når jeg kjenner sorg rundt disse tingene er: 1. Dette er helt normalt. De fleste englemammaer jeg kjenner har det på samme måte. En lege sa til meg: "Åh, det ofte tar minst fem år å bearbeide et sjokktraume, så ikke bekymre deg for disse tingene. Det vil gå fremover". Og det er den andre tingen det hjelper å tenke på: 2. Det vil bli bedre. Sakte, men sikkert. Kanskje aldri helt bra - men bedre.
![]()
Bildet tok jeg på den nydelige stranden i Danmark i sommer. Er det ikke fint der? Jeg elsker lyset, sjøen, himmelen, bølgene og skumtoppene i vannkanten. Mens lillemann satt i vogna og jeg skrev i sanden, fløy min kjære og eldstemann med drage. Dette bildet her får meg til å tenke på ordet 'release'.
Jeg skulle gitt alt for å få tilbake "uskylden" jeg før levde i - de lett henslengte tankene om at 'det går vel helst bra'. Jeg vet ikke om jeg alltid tenkte det før heller. Jeg mer forventet at ting gikk greit. Jeg var så klart bekymret i enkelte situasjoner, men det var sjeldent bekymringene styrte meg fullstendig.
Da jeg mistet Amélie, fikk jeg døden på nært hold. Helt uten forvarsel, uten tegn til at noe var galt og i løpet av noen få sekunder, tok livet en annen vending. Det var et enormt sjokk. Hvilke andre uhumskheter kan brått oppstå og snu opp ned på alt? Den følelsen går jeg rundt og bærer på omtrent konstant. Den lurer som regel i bakgrunnen, men den er ofte fremtredende også. Jeg er i beredskap. Tilfelle.
Jeg vil jo ikke ha det slik - det stjeler så mye energi fra meg - men jeg klarer ikke helt å finne veien tilbake til uskylden. Så det er vel kanskje det jeg mest av alt ønsker å gi slipp på: Frykt og engstelse.
De to tankene som hjelper meg mest når jeg kjenner sorg rundt disse tingene er: 1. Dette er helt normalt. De fleste englemammaer jeg kjenner har det på samme måte. En lege sa til meg: "Åh, det ofte tar minst fem år å bearbeide et sjokktraume, så ikke bekymre deg for disse tingene. Det vil gå fremover". Og det er den andre tingen det hjelper å tenke på: 2. Det vil bli bedre. Sakte, men sikkert. Kanskje aldri helt bra - men bedre.
Bildet tok jeg på den nydelige stranden i Danmark i sommer. Er det ikke fint der? Jeg elsker lyset, sjøen, himmelen, bølgene og skumtoppene i vannkanten. Mens lillemann satt i vogna og jeg skrev i sanden, fløy min kjære og eldstemann med drage. Dette bildet her får meg til å tenke på ordet 'release'.