Is there anything that you have done to honour your baby since he/ she died? Did you give back to the community? Make a conscious decision to live as beautifully as possible? Take on the role of helping others in your situation? Maybe you work as an advocate for breaking the silence for our community.
![]()
Da jeg begynte å skrive om Amélie og dele sorgen her på bloggen, fikk hun en synlig plass i historien. Ved siden av å bearbeide tanker og følelser, merket jeg at jeg tok ut enormt mye foreldrestolthet. Vi som har mistet et barn, har like mye av det som foreldre som har barnet sitt hos seg. Det gjorde godt i hjertet å omtale henne, fortelle og gi små glimt av det korte livet hun fikk her på jorden. I det hele tatt, det har ligget mye legedom i det å fortelle og dele. Etter hvert har jeg blitt mer bevisst på betydningen av å tørre å snakke om de vanskelige tingene, både på grunn av responsen fra dere lesere, og fordi jeg brenner for det å kunne være en hjelp for andre i samme situasjon. Jeg har, som jeg skrev i forrige innlegg, både tanker, håp, ideer og drømmer knyttet opp mot akkurat dette. Det blir spennende å se når jeg får til å virkeliggjøre noen av disse drømmene.
Egentlig er det mange ting jeg gjør i livet mitt som på ulike måter ærer datteren min. Jeg har tatt noen bestemmelser, jeg pynter på graven, vi snakker om henne hjemme, jeg har laget et album, og jeg har bilder av henne i huset. Slik tror jeg egentlig det er for alle engleforeldre. Det er et stort før og etter, både på godt og vondt. Selv om sorgen jobber i meg, bærer jeg også på stolthet, glede og takknemlighet over Amélie og det hun har gjort med meg som person. For det vil jeg ære henne.
***
Det var litt vanskelig å velge ut et bilde til dette temaet. Fant ut at jeg ville bruke bildet over, også dette fra den vakre stranden i Danmark. Føler bildet beskriver hvordan livet går videre - fordi det må det gjøre. Jeg nyter livet med guttene mine (og er litt bekymret i blant), samtidig som mellomste søster alltid er med oss. Dere ser kanskje navnet hennes i sanden foran oss. Valgte å 'crosse' bildet. Livets farger er litt annerledes nå, samtidig er de fine på en helt egen måte.
***
Og så - en liten oppdatering [25.11.]: Jeg lever! Det er lenge siden jeg har skrevet, men det er ingenting galt med hverken meg, barna eller min kjære. Jeg er ikke syk, ikke gravid, ikke deppa - jeg vet noen har bekymret seg litt (takk for omsorgen! :) ), men det har bare vært en ekstremt intens periode. Jeg har utelukkende hatt fokus på familie og jobb, jeg har tatt mange vikartimer og dermed hatt mindre fri, og så har min kjære jobbet mye kveld. Det innebærer at jeg har vært en del alene med barna. Litt sliten har jeg altså vært - og jeg skrudde visst av blogg-knappen for litt lengre tid enn jeg hadde tenkt, men jeg er ved godt mot. Skal få oppdatert denne serien min og fullført den så snart jeg kan - deretter er vi tilbake på andre skriblerier, interiør, julestemning og morsomme bilder av gutta boys. Håper alt står bra til med dere som fortsatt titter innom!Husk at jeg er på Instagram!
![]()
Da jeg begynte å skrive om Amélie og dele sorgen her på bloggen, fikk hun en synlig plass i historien. Ved siden av å bearbeide tanker og følelser, merket jeg at jeg tok ut enormt mye foreldrestolthet. Vi som har mistet et barn, har like mye av det som foreldre som har barnet sitt hos seg. Det gjorde godt i hjertet å omtale henne, fortelle og gi små glimt av det korte livet hun fikk her på jorden. I det hele tatt, det har ligget mye legedom i det å fortelle og dele. Etter hvert har jeg blitt mer bevisst på betydningen av å tørre å snakke om de vanskelige tingene, både på grunn av responsen fra dere lesere, og fordi jeg brenner for det å kunne være en hjelp for andre i samme situasjon. Jeg har, som jeg skrev i forrige innlegg, både tanker, håp, ideer og drømmer knyttet opp mot akkurat dette. Det blir spennende å se når jeg får til å virkeliggjøre noen av disse drømmene.
Egentlig er det mange ting jeg gjør i livet mitt som på ulike måter ærer datteren min. Jeg har tatt noen bestemmelser, jeg pynter på graven, vi snakker om henne hjemme, jeg har laget et album, og jeg har bilder av henne i huset. Slik tror jeg egentlig det er for alle engleforeldre. Det er et stort før og etter, både på godt og vondt. Selv om sorgen jobber i meg, bærer jeg også på stolthet, glede og takknemlighet over Amélie og det hun har gjort med meg som person. For det vil jeg ære henne.
***
Det var litt vanskelig å velge ut et bilde til dette temaet. Fant ut at jeg ville bruke bildet over, også dette fra den vakre stranden i Danmark. Føler bildet beskriver hvordan livet går videre - fordi det må det gjøre. Jeg nyter livet med guttene mine (og er litt bekymret i blant), samtidig som mellomste søster alltid er med oss. Dere ser kanskje navnet hennes i sanden foran oss. Valgte å 'crosse' bildet. Livets farger er litt annerledes nå, samtidig er de fine på en helt egen måte.
***
Og så - en liten oppdatering [25.11.]: Jeg lever! Det er lenge siden jeg har skrevet, men det er ingenting galt med hverken meg, barna eller min kjære. Jeg er ikke syk, ikke gravid, ikke deppa - jeg vet noen har bekymret seg litt (takk for omsorgen! :) ), men det har bare vært en ekstremt intens periode. Jeg har utelukkende hatt fokus på familie og jobb, jeg har tatt mange vikartimer og dermed hatt mindre fri, og så har min kjære jobbet mye kveld. Det innebærer at jeg har vært en del alene med barna. Litt sliten har jeg altså vært - og jeg skrudde visst av blogg-knappen for litt lengre tid enn jeg hadde tenkt, men jeg er ved godt mot. Skal få oppdatert denne serien min og fullført den så snart jeg kan - deretter er vi tilbake på andre skriblerier, interiør, julestemning og morsomme bilder av gutta boys. Håper alt står bra til med dere som fortsatt titter innom!Husk at jeg er på Instagram!
.jpg)
.jpg)