Where are you in your grief right now? How are you feeling? How far have you come? Are you wrestling with anything? Is your heart heavier or lighter now?Jeg visste at dagens tema ville by på litt tanker. Det er egentlig så mye å si om det her, og på et vis skulle jeg ønske jeg hadde en hel dag til rådighet for å kunne klare å skrive fullgodt og helhetlig om hvor jeg nå står i sorgen. Jeg får bare begynne et sted og se hvor det bærer meg hen.
De første timene etter at vi fikk sjokkbeskjeden den 31.mai 2011, var jeg helt nummen. Det var så uvirkelig, så uforståelig. Det var forvirrende, hjerteskjærende og lammende. Jenta mi, som jeg hadde ventet og ventet på, var... - død.
Det går ikke, det går ikke an, jeg skjønner det bare ikke, husker jeg at jeg sa igjen og igjen. Jeg kan uten å blunke hente frem igjen opplevelsen av sjokk, iskald kulde og nummenhet. Det var som om jeg ble holdt under vann, kvelt og slengt i veggen på en gang. Jeg opplevde en rystelse så dypt i mitt indre, at jeg var livredd for å aldri mer bli meg selv igjen.
Hva med livet mitt nå? Hva med Jesper? Vi som har vært en så glad og tilfreds familie; alltid med latter i huset og med masse rare påfunn. Skal jeg bli en deprimert skygge av meg selv? Jeg husker jeg skaket av redsel over å miste den jeg var. Den frykten var mørk og svart og utrolig smertefull. Den blandet seg med eksistensielle spørsmål knyttet til tvil og tro, med fortvilelse, sorg og skyldfølelse.
Har jeg gjort noe galt? Har jeg spist noe jeg ikke skulle ha spist? På dette tidspunktet hadde jeg ingen svar. Ingen obduksjonsrapport. Jordmor og lege var like forvirret som meg. Alt hadde sett fint ut.
Jeg skriver dette, fordi det er sjokktraumet som er den delen av sorgen jeg har strevd mest med. Jeg skal utdype det litt.
Sorgen over å miste Amélie, har vært ekstremt tøff. Jeg har følt meg uten håp og strevd med mange spørsmål - det har vært mange runder i bokseringen - men den konkrete sorgen har likevel vært mulig å forholde seg til. Jeg har vært bevisst på å gi sorgen rom, på å bearbeide, skrive og dele. Det har gjort at jeg - i hvert fall etter noen måneder - har følt at jeg har hatt et ryddig forhold til sorgprosessen. Misforstå meg rett; en sorg er ikke akkurat lineær. Likevel har jeg opplevd at jeg har fått
gå i takt med sorgen. Jeg har på et vis klart å forholde meg til de ulike fasene. Jeg har grått, jeg har hylt, jeg har savnet, jeg har skrevet. Jeg har tatt bilder, dekorert hyller, pyntet graven og tent lys. Jeg har hørt på musikk, snakket med venner og gått i samtale. Jeg har tatt vare på minner, kikket på bilder, limt i album og deltatt i sorggruppe. Jeg har vært sykmeldt, men jobbet meg forholdsvis raskt tilbake i jobb igjen. Jeg har tatt hensyn, jeg har strukket meg, jeg har tatt nye steg, jeg har lyttet til hjertet. Det har vært en lang vei å gå, og sorgen har vært - og er - en stor del av meg, men jeg har aldri følt meg
deprimert - som i syk. Faktisk. Det er forskjell på å sørge og på å være deprimert og tungsindig. Det har vært en god oppdagelse.
Jeg BLIR faktisk ikke en slik deprimert mamma som ligger på sofaen og frarøver Jesper en lykkelig barndom! Vi har klart å le sammen. Vi har dratt på turer, besøkt venner, sett filmer og bygd lekehytter. Vi har hatt en tilnærmet normalt familieliv, og vi har oppdaget styrker vi ikke visste vi hadde.
Klart, noen dager har vært tøffe, også lenge etterpå. Jeg har slitt mye med søvn og uro. Jeg har strevd med manglende motivasjon og konsentrasjon på jobb. Behovet for stillhet, det å være alene, har vært - og er fortsatt - stort. Vi har noen ganger måtte sparke oss selv litt bak med tanke på en del sosiale settinger. Jeg kan ikke si at alt har vært som før, men jeg føler likevel at jeg har hatt et ryddig forhold til sorgprosessen og at jeg på et vis har håndtert den biten. Det at jeg har hatt bloggen har også gitt meg et talerør. Mange av våre venner har fått innblikk i ting, det har gjort at vi ikke har trengt å unnskylde oss eller forklare oss i hjel.
Men - sjokket... Rystelsen. Akkurat den delen av sorgen har vært - og er - veldig problematisk for meg. Det er mange ting jeg aldri kunne gjettet at ville bli slik de har blitt. For eksempel at jeg skulle bli så redd og engstelig, at jeg skulle ligge urolig kveld etter kveld med vonde tanker uten å få sove, at jeg ville strevde med en slags kronisk frykt for å være utsatt.
Hva betyr vel statistikk? Jeg har jo vært en del av den bittelille prosenten. For meg har det som skjedde med Amélie - og med
meg, siden det var i min kropp det oppstod masse blodpropper - forandret min syn på verden og min opplevelse av å være trygg. Mens sykdom for eksempel tidligere var noe som bygde immunforsvaret og gjorde deg sterkere, er sykdom nå en potensiell risiko og dødsfare. Og det er ikke helt ut av det blå. Jeg kjenner til andre engleforeldre som har mistet barn pga plutselig høy feber (underliggende infeksjon), falsk krupp, vannkopper og andre normalt sett uskyldige ting.
Hvordan kan jeg noen gang være sikker? Man kan jo faktisk aldri være det. Når barna mine er syke, er jeg konstant på vakt. Jeg sover lite, passer ekstremt godt på - og jeg har en mye lavere terskel for å dra på legevakta enn tidligere. I tillegg ligger frykten for krybbedød alltid i bakhodet. Jeg var senest i stad inne hos Emil fordi han hev litt rart etter pusten. Slik har det vært siden han ble født.
Jeg føler at jeg har mistet en slags uskyld. Der jeg før tenkte
"ja ja, det går nok bra", tenker jeg nå det verste. Mens jeg tidligere tenkte
"jeg får vel slenge opp en bønn for dette her" - med barnlig forventning om englevakt og beskyttelse (ja, faktisk) - går jeg nå rundt med en nagende følelse av utrygghet. Jeg tror på Gud, men jeg vet ikke lengre hva jeg kan forvente av han. Jeg vil ikke si at troen min var naiv før, men den var preget av oppriktige tanker om beskyttelse og fred i mange situasjoner. Gudsbildet mitt har vært, og er, i bevegelse. Troen min er på et vis sterk, men den er annerledes. (Jeg er forresten kristen, for den som måtte lure.) Jeg har sluttet å snakke så mye med andre om disse tingene, for jeg merker at det blir for komplisert. Mine ikke-troende venner er ikke vant til å forholde seg til den slags type spørsmål, og noen av mine troende venner og familie er fortsatt på uskyldsstadiet. Det er bare de som selv har opplevd rystelser som virkelig kan sette seg inn i alt dette kompliserte. Å ikke tro er heller ikke noe alternativ, for... - jeg tror jo.
Jeg leste et sted - og jeg beklager at jeg ikke husker hvem som sa det for jeg ville gjerne ha sitert ordentlig - at 'det å miste et barn gjør noe med deg. Det er som om døden lurer i bakgården." Det høres helt forferdelig ut, og det er det også. Jeg gikk jo aldri rundt og tenkte på død tidligere! Jeg har bare mistet besteforeldrene mine. Det har vært lite alvorlig sykdom i familien, og har det vært en hjertesvikt eller svak muskel noe sted, har en operasjon eller litt behandling løst det hele. Men jeg - jeg mistet min ekstremt etterlengtede datter rett ved målstreken. I niende måned! Normalt svangerskap. Ingen utslag på risiko knyttet til blodpropper. Likevel døde Amélie av en blodproppsykdom i morkaka.
Hva er det neste som kan skje? Hvilken annen alvorlig sykdom kan plutselig slå til i kroppen min? Kreft? Hjertestans? Og hva når Mr Amelie og barna er ute og kjører bil? Tenk om de plutselig dør i en ulykke!I ettertid har det vært til hjelp å lese at det er en slags fellesnevner for mange av oss englemammaer at vi bærer på sykdomsfrykt og en ny sårbarhet for livet og hva som kan skje. Det er visst helt normalt med katastrofetanker. Faktisk "mer normalt" enn å ikke være berørt av det. Det som også er bra å vite, er at mange sier det blir bedre. For min del er det litt bedre nå enn for et halvt år siden for eksempel. Det er ikke helt bra, og jeg jobber aktivt med disse tingene her, men det går fremover.
Så... hvordan skal jeg oppsummere det hele? Det ble langt dette her. Det var det jeg visste - det lå masse der inne. Jeg kan si det slik at det er slitsomt å bære på så mye bekymring og frykt. Midt i alt det hverdagslige jeg gjør, bruker jeg mye energi på å både forholde meg til og prøve å motarbeide det. Noen ganger kommer jeg i situasjoner der jeg må bruke litt "kognitiv terapi" på meg selv. Det funker ikke alltid. Når det
ikke funker og frykten river i meg - det har vært bl.a to situasjoner der min kjære har glemt eller misforstått en avtale og jeg ikke har fått tak i han på en time, den ene gangen med Emil i bilen - er jeg veldig tappet etterpå. Det var en gang vi dro rett på kaffeselskap hos naboene etter en slik situasjon, og jeg var totalt utslitt da jeg la meg.
En del hodepine og slitenhet har rot i netter med dårlig søvn og uro. Jeg sliter fortsatt en del med nattesøvnen. Ved siden av dette har jeg fortsatt dager der den konkrete sorgen over og savnet etter Amélie oppleves sterk. På toppen av dette igjen kommer tidsklemma, det å jobbe seg tilbake til jobbkrav og karriere (fordi man hadde tre tette svangerskap, en sykmelding og to permisjoner), nattevåk pga tannfrembrudd, utviklingshopp og sykdom, dager med trassanfall og oppdragelse... Jeg er litt sliten noen ganger. Og jeg glemmer en del. Og klarer ikke å være så mye sosial. Jeg har behov for å skru av telefonen og legge vekk dataen en del, bare være til og slappe av med de tre jeg er aller mest glad i her i verden. Livsglede, langsomhet og sjelefred - det er noe jeg søker etter. Men - så kommer dårlig samvittighet og indre krav om alt jeg skal gjøre, fikse og få til.
Alt dette er en del av livet etter Amélie. Mye av det henger sammen, og jeg har vel bare bestemt meg for å prøve å puste litt ekstra. Gi meg selv rom til å ta hensyn. Så får de som ikke skjønner det - eller som bare er overfladiske eller ikke eier evne til å sette seg inn i andres situasjon - styre med sitt. Noen mennesker ser bare til sin egen nesetipp likevel.
For når alt dette er sagt - jeg har det ofte veldig bra også. Det er ting som er vanskelig eller komplisert, men det er enda flere ting jeg nyter, er fornøyd med og takknemlig for. Ja, tenk det! Jeg føler en styrke og en form for mestring over at jeg klarer å leve med sorgen ved siden av alt det andre. Jeg har tunge dager, men jeg er ikke deprimert. Jeg er en del sliten, men jeg er ikke sykmeldt. Jeg jobber 80 %, og jeg trives på jobb, selv om jeg fortsatt er i en prosess der jeg må innhente meg rent karrieremessig. Det er mye å ta igjen når man har vært ut og inn av jobb over en lengre periode. Jeg har ikke den samme kapasiteten som tidligere, men jeg mestrer stort sett jobben, og jeg føler jeg mestrer hverdagen. Vi pusser opp litt, vi reiser på ferie, har besøk og lever - ja, er ganske normalt liv. Men noen dager er fortsatt veldig vanskelige, og jeg kjenner et stort behov for å sette en del grenser.
Er hjertet mitt tyngre eller lettere nå? Alt i alt vil jeg si at hjertet mitt er lettere, hvis man først skal bruke komparativ form. Ikke lett, men lettere. Med det mener jeg at sorgen er enklere å bære enn i begynnelsen. Den er der, og noen dager er jeg mer preget enn andre, men jeg bærer også på takknemlighet, glede, undring og håp. Jeg blir aldri ferdig med Amélie, for hun er jo datteren min. Vi kommer alltid til å regne henne som en del av vår familie. Vi vil alltid ha noen tøffere dager pga sorg og savn, men vi vil også være ekstra takknemlig for de små tingene. Som da Emil satt på fanget mitt før han skulle legge seg i kveld og lo og lo verdens søteste latter. Eller som da Jesper plutselig helt ut av blå her en dag sa noe veldig fint.
Så - alt dette er vel svaret på dagens kompliserte spørsmål. Bildet jeg har valgt er ikke et typisk bilde av meg der jeg smiler rett i kamera. Det er et stemningsbilde fra i sommer, tatt på den stranden i Danmark der jeg skrev Amélie i sanden. Jeg har fått flere smilerynker, og håret mitt et fullt av antenner og pjusk på grunn av tre etapper med "ammelugg". Kanskje det er slik jeg føler meg: Litt eldre. Litt mer bustete. Og med blikket fremover.
Ps! Takk til dere som orket å lese alt dette. Ble MYE lengre enn jeg hadde tenkt. De neste innleggene blir nok litt kortere.![]()
