Jeg tror sorgen over å ha mistet et barn er en livslang sorg som både går i bølger og forandrer uttrykk og karakter etter som tiden går. Jeg har vendt meg til å leve med smerten og savnet, og på et vis oppleves sorgen lettere å bære, men tomheten er den samme. Følelsen av å mangle en bit av hjertet, av å aldri være fulltallig, den er lik som i begynnelsen. Emil, som kom etterpå, er ikke en erstatning. Han er i tillegg. Han er gaven vi var så heldige å få, og jeg klarer ikke se for meg livet uten han. Like fullt mangler vår Amélie. Hun var en egen, liten person.
![]()
Dag 2 av Capture Your Grief har tittelen Identity.
What is your child’s name? Why did you chose that name? What is the meaning of her name? If she were born, what were her birth details. What were her features? Who is she?
For mange år siden så jeg en fransk perle av en film: 'Den fabelaktige Amélie fra Montmartre'. Først syntes jeg den var litt rar, men det var noe ved filmen som sjarmerte meg veldig. Jeg så den igjen og igjen og oppdaget detaljer jeg ikke hadde tenkt over den første gangen. Jeg tror i grunnen jeg ble litt forelsket i den filmen. Jeg var litt over 20 da jeg bestemte meg for at om jeg får en jente en dag, så skal hun hete Amélie. Det uttales forresten A-me-li.
Da vi fikk bekreftet at det lå en jente i magen min, var spenningen stor. Hun ble en liten Amélie fra første stund. Vi hadde egentlig tenkt til å kalle henne Amélie Sofie med E, men så ble vi veldig glad i navnet Sofia. Jeg husker vi snakket om: Ble det for mye A'er? Vi uttalte navnet høyt for hverandre, tenkte og vurderte. Jeg var veldig usikker. Det var jo liksom Amélie Sofie vi først hadde tenkt. Vi bestemte oss for å avgjøre det etter at hun var født. Slik ble det også. Mens hun lå på sykehussenga, nyfødt og vakker, litt blålig i huden og pakket inn i et teppe, sa jeg til min kjære: Du kan få bestemme det, du. Sofie eller Sofia.- Da blir det Amélie Sofia, sa mannen min. Jeg er så glad for at han bestemte akkurat det. Navnet hennes er nesten som et lite dikt, skrev bloggvenninne Mali-Mo til meg en gang, og jeg er så enig.
Amélie Sofia var akkurat passe stor. Hun veide 3155 gram, var 51 cm lang og hadde lange pianofingre. Det uttrykket bruker jeg sjeldent, men jeg husker det var den første tanken jeg fikk da jeg holdt henne i hendene første gang. Pianofingre. Ikke lubne guttelanker som storebror. Det tenkte jeg. Med et smil. Midt i smerten. Jeg skriver det for å sette ord på noe av det sammensatte og absurde man kan oppleve i en slik situasjon. Jeg hadde akkurat den samme nysgjerrigheten som da Jesper, og senere Emil, ble født. Jeg kjente den samme inderlige kjærligheten og foreldrestoltheten.
Hun hadde et bestemt, lite ansikt, tydelig nese og det samme, litt runde hodet som storebror. Håret hennes var dekket med fosterfett, men barnepleieren klippet av en bitteliten lokk fra bakhodet. Jeg har den lille lokken med meg overalt hvor jeg er. Mørkebrunt, litt rødlig hår. Jeg tenker ofte på hvordan hun hadde sett ut i dag. Emil var enda mørkere i håret da han var nyfødt, men nå har han blitt blond. Ville Amélie blitt det også? Eller kanskje mørkere? Eller ville hun blitt en liten rødtopp med kastanjefargede lokker slik som svigerfar? Jeg vet ikke. Jeg vet bare ikke, og jeg synes det her er så vanskelig å tenke på. Jeg kommer liksom ingen vei.
Men - jeg tenker mye på himmelen. Jeg har en overbevisning om at det finnes et liv etter døden, og jeg tror og vet at jenta mi har det godt. Jeg har et bilde i hodet av ei jente med små klakk-sko og med hår som spretter hit og dit. Hun løper rundt og ler, akkurat som storebror, og det er et godt bilde å bære med seg. Jeg tror vi englemammaer bærer på mange indre bilder. Fordi tomheten og savnet er så stort, må vi forestille oss, håpe, tenke og sette de få bitene vi har sammen til et slags billedlig puslespill. Noen ganger ser jeg jenter som minner om bildene jeg har inni meg. Det gjør alltid vondt, samtidig som det gjør litt godt også. Når den rå sorgen popper frem på denne måten, er jeg jo i kontakt med morskjærligheten og alt det fine. Det er litt sammensatt det her.
Hvem er du Amelie? Hvem ville du vært om du levde her med oss? Jeg ser for meg at jeg står på en klippe og roper ut ordene, men jeg får ikke noe svar; bare et gjallende ekko. Disse tingene gjør fryktelig vondt, og jeg kjenner ofte på smerten. Jeg tenker ofte på Amélie, ja, faktisk hver dag. Hun er en så stor del av meg. Hun har omskrevet mitt liv og min historie. Siden jeg ikke vet noe om hennes personlighet, har jeg mange ganger tenkt på ting jeg fornemmet sterkt da hun lå i armene mine på sykehuset. Hun er en morsom jente, ikke ei du peller på nesa. Hun er standhaftig, rik på følelser, musikalsk og kvikk. Kanskje er alt dette riktig. Kanskje ikke. Men det er det jeg tenker om henne.
Dette ble mange ord. Plutselig er det litt rart å skrive så konkret om Amélie også. Tenker at det kanskje kommer litt brått på lesere som forventer interiørbilder, barneutstyrstips og skriblerier om langsomhet og hverdagslykke. Men - jeg merker det gjør noe med meg å dele. Jeg føler en slags lettelse etterpå, og jeg håper jeg kan inspirere andre til å våge å snakke om barna sine. Det er faktisk et av målene med utfordringen Capture Your Grief: To break the silence around child death.
Takk for dere som har valgt å følge meg i sorgens landskap!
Bildet tok jeg på en fantastisk strand i Danmark i sommer. Etter inspirasjon fra Carly M, skrev jeg navnet til Amélie i sanden. Plutselig dukket ei jente opp i bakgrunnen, og det ble så sterkt for meg.
![]()
Dag 2 av Capture Your Grief har tittelen Identity.
What is your child’s name? Why did you chose that name? What is the meaning of her name? If she were born, what were her birth details. What were her features? Who is she?
For mange år siden så jeg en fransk perle av en film: 'Den fabelaktige Amélie fra Montmartre'. Først syntes jeg den var litt rar, men det var noe ved filmen som sjarmerte meg veldig. Jeg så den igjen og igjen og oppdaget detaljer jeg ikke hadde tenkt over den første gangen. Jeg tror i grunnen jeg ble litt forelsket i den filmen. Jeg var litt over 20 da jeg bestemte meg for at om jeg får en jente en dag, så skal hun hete Amélie. Det uttales forresten A-me-li.
Da vi fikk bekreftet at det lå en jente i magen min, var spenningen stor. Hun ble en liten Amélie fra første stund. Vi hadde egentlig tenkt til å kalle henne Amélie Sofie med E, men så ble vi veldig glad i navnet Sofia. Jeg husker vi snakket om: Ble det for mye A'er? Vi uttalte navnet høyt for hverandre, tenkte og vurderte. Jeg var veldig usikker. Det var jo liksom Amélie Sofie vi først hadde tenkt. Vi bestemte oss for å avgjøre det etter at hun var født. Slik ble det også. Mens hun lå på sykehussenga, nyfødt og vakker, litt blålig i huden og pakket inn i et teppe, sa jeg til min kjære: Du kan få bestemme det, du. Sofie eller Sofia.- Da blir det Amélie Sofia, sa mannen min. Jeg er så glad for at han bestemte akkurat det. Navnet hennes er nesten som et lite dikt, skrev bloggvenninne Mali-Mo til meg en gang, og jeg er så enig.
Amélie Sofia var akkurat passe stor. Hun veide 3155 gram, var 51 cm lang og hadde lange pianofingre. Det uttrykket bruker jeg sjeldent, men jeg husker det var den første tanken jeg fikk da jeg holdt henne i hendene første gang. Pianofingre. Ikke lubne guttelanker som storebror. Det tenkte jeg. Med et smil. Midt i smerten. Jeg skriver det for å sette ord på noe av det sammensatte og absurde man kan oppleve i en slik situasjon. Jeg hadde akkurat den samme nysgjerrigheten som da Jesper, og senere Emil, ble født. Jeg kjente den samme inderlige kjærligheten og foreldrestoltheten.
Hun hadde et bestemt, lite ansikt, tydelig nese og det samme, litt runde hodet som storebror. Håret hennes var dekket med fosterfett, men barnepleieren klippet av en bitteliten lokk fra bakhodet. Jeg har den lille lokken med meg overalt hvor jeg er. Mørkebrunt, litt rødlig hår. Jeg tenker ofte på hvordan hun hadde sett ut i dag. Emil var enda mørkere i håret da han var nyfødt, men nå har han blitt blond. Ville Amélie blitt det også? Eller kanskje mørkere? Eller ville hun blitt en liten rødtopp med kastanjefargede lokker slik som svigerfar? Jeg vet ikke. Jeg vet bare ikke, og jeg synes det her er så vanskelig å tenke på. Jeg kommer liksom ingen vei.
Men - jeg tenker mye på himmelen. Jeg har en overbevisning om at det finnes et liv etter døden, og jeg tror og vet at jenta mi har det godt. Jeg har et bilde i hodet av ei jente med små klakk-sko og med hår som spretter hit og dit. Hun løper rundt og ler, akkurat som storebror, og det er et godt bilde å bære med seg. Jeg tror vi englemammaer bærer på mange indre bilder. Fordi tomheten og savnet er så stort, må vi forestille oss, håpe, tenke og sette de få bitene vi har sammen til et slags billedlig puslespill. Noen ganger ser jeg jenter som minner om bildene jeg har inni meg. Det gjør alltid vondt, samtidig som det gjør litt godt også. Når den rå sorgen popper frem på denne måten, er jeg jo i kontakt med morskjærligheten og alt det fine. Det er litt sammensatt det her.
Hvem er du Amelie? Hvem ville du vært om du levde her med oss? Jeg ser for meg at jeg står på en klippe og roper ut ordene, men jeg får ikke noe svar; bare et gjallende ekko. Disse tingene gjør fryktelig vondt, og jeg kjenner ofte på smerten. Jeg tenker ofte på Amélie, ja, faktisk hver dag. Hun er en så stor del av meg. Hun har omskrevet mitt liv og min historie. Siden jeg ikke vet noe om hennes personlighet, har jeg mange ganger tenkt på ting jeg fornemmet sterkt da hun lå i armene mine på sykehuset. Hun er en morsom jente, ikke ei du peller på nesa. Hun er standhaftig, rik på følelser, musikalsk og kvikk. Kanskje er alt dette riktig. Kanskje ikke. Men det er det jeg tenker om henne.
Dette ble mange ord. Plutselig er det litt rart å skrive så konkret om Amélie også. Tenker at det kanskje kommer litt brått på lesere som forventer interiørbilder, barneutstyrstips og skriblerier om langsomhet og hverdagslykke. Men - jeg merker det gjør noe med meg å dele. Jeg føler en slags lettelse etterpå, og jeg håper jeg kan inspirere andre til å våge å snakke om barna sine. Det er faktisk et av målene med utfordringen Capture Your Grief: To break the silence around child death.
Takk for dere som har valgt å følge meg i sorgens landskap!
Bildet tok jeg på en fantastisk strand i Danmark i sommer. Etter inspirasjon fra Carly M, skrev jeg navnet til Amélie i sanden. Plutselig dukket ei jente opp i bakgrunnen, og det ble så sterkt for meg.
