Jeg kan ikke beskrive hvor godt det er med ferie! Full jobb, to sykdomsperioder på meg (det holdt liksom ikke med den bihulebetennelsen...), Amélie-prosess, tannfrembrudd på 'lillis' (tre tenner i løpet av ca en uke - og mye uling om nettene i forkant), intenst hverdagsliv og bursdagsfeiringer er gjennomførbart, men ikke BARE hurrameghopp når man legger sammen alt. Helt ærlig - jeg har vært sliten. Det har vært en overgang å gå fra permisjon til 100 % jobb, spesielt på grunn av rammene rundt, men også på grunn av jobbsituasjonen. Jeg kom inn på slutten av året, dermed ble jeg litt "potet". Det har både sine fordeler og ulemper å ha vikartimer, men denne gangen opplevde jeg det som en ekstra stressfaktor. Men - nå er nesten to måneders jobb unnagjort og jeg kan trekke et lettelsessukk. Til høsten er alt tilbake i normalen igjen.
![]()
Til alle tålmodige venner og blogglesere der ute som tror jeg har gått under jorden - jeg er på vei til overflaten igjen, fryder meg over sommerfri og ser frem til å være litt mer delaktig både sosialt og ellers.
Skriving er virkelig en stor del av meg. I perioder der jeg ikke har mulighet til å sette meg ned å reflektere og bearbeide gjennom det skrevne ord, kommer jeg rett og slett litt 'på siden av' meg selv . Jeg har så mye jeg ønsker å få ned på papiret noen ganger, men i den fasen jeg har vært inne i har det vært klin umulig for meg å finne tid og rom til dette. Jeg landet vel bare på at nå er det familie og jobb som teller. Jeg har vært lite på nett, lagt fra meg mobilen, brukt sosiale medier i liten grad, snakket lite i telefonen og sendt få meldinger. Dette for å kunne holde fokus og gjennomføre alt som har vært viktigst akkurat nå. Jeg har rett og slett følt meg som en eneste stor AV-knapp i fohold til alt som ikke har vært jobb eller familie.
![]()
Jeg har gjort meg flere og nye tanker om livskvalitet og prioriteringer - noe jeg håper jeg får mulighet til å skrive mer om senere. Dette med å gå gjennom faser, er også et tema som har opptatt meg, og jeg har gjort meg tanker om hvilke feller det er lett å gå i når man berører heltid/deltids-problematikken. Synes det finnes utrolig mange mennesker som generaliserer og lager absolutte sannheter (mens de gallopperer av sted på sin høye hest), og det er noe som provoserer meg enormt - enten det er i den ene retningen eller den andre. Jeg applauderer nyanser. Jeg slår et slag for det å skape rom for forskjeller - både fordi vi mennesker er forskjellige, har ulik kapasitet og går gjennom ulike faser.
![]()
Å gå gjennom en dyptgripende sorgprosess handler for eksempel hverken om svakhet eller sykdom, men kan påvirke arbeidskapasitet, fokus og behov i lang tid. I etterkant av å ha mistet et barn, har jeg gjort meg erfaringer, og videre refleksjoner, knyttet til dette. Noen ganger skal man løpe selv om man er andpusten - det gir muskler, mestring og styrke. Andre ganger må man ta et pust i bakken til "hold i siden" har gått over. Man stopper ikke, man er fortsatt på vei og gir alt, men man gir seg selv muligheten til å puste. Jeg har tenkt en hel del på det; at det må være rom for at mennesker i faser kan gå i stedet for å løpe. Puste rolig i stedet for å kjenne fråden stå om munnen. Jeg tror det skaper ny giv. Jeg tror det vokser livsglede, motivasjon og ønske om progresjon ut av dette. Slik yter man bedre på sikt.
![]()
Til høsten går jeg ned til 80 % stilling. Det gjør jeg med stolthet og dyp tilfredsstillelse. De 20 % jeg frigjør, skal brukes på barna mine og på aktiviteter som gir meg glede og helsegevinst. Jeg skal røre mer på meg. Jeg skal utvikle meg innenfor noen felt som er viktige for meg, og jeg skal gi meg selv muligheten til å puste med magen.
Inntil da skal jeg nyte ferien med beina høyt. Og så skal jeg besøke både venner og stikke innom dere lesere litt mer. På-knappen er tilbake.
![]()
![]()
Bildene er fra en finfin lørdag på piknik i Sandefjord for snart fire uker siden.
Til alle tålmodige venner og blogglesere der ute som tror jeg har gått under jorden - jeg er på vei til overflaten igjen, fryder meg over sommerfri og ser frem til å være litt mer delaktig både sosialt og ellers.
Skriving er virkelig en stor del av meg. I perioder der jeg ikke har mulighet til å sette meg ned å reflektere og bearbeide gjennom det skrevne ord, kommer jeg rett og slett litt 'på siden av' meg selv . Jeg har så mye jeg ønsker å få ned på papiret noen ganger, men i den fasen jeg har vært inne i har det vært klin umulig for meg å finne tid og rom til dette. Jeg landet vel bare på at nå er det familie og jobb som teller. Jeg har vært lite på nett, lagt fra meg mobilen, brukt sosiale medier i liten grad, snakket lite i telefonen og sendt få meldinger. Dette for å kunne holde fokus og gjennomføre alt som har vært viktigst akkurat nå. Jeg har rett og slett følt meg som en eneste stor AV-knapp i fohold til alt som ikke har vært jobb eller familie.
Jeg har gjort meg flere og nye tanker om livskvalitet og prioriteringer - noe jeg håper jeg får mulighet til å skrive mer om senere. Dette med å gå gjennom faser, er også et tema som har opptatt meg, og jeg har gjort meg tanker om hvilke feller det er lett å gå i når man berører heltid/deltids-problematikken. Synes det finnes utrolig mange mennesker som generaliserer og lager absolutte sannheter (mens de gallopperer av sted på sin høye hest), og det er noe som provoserer meg enormt - enten det er i den ene retningen eller den andre. Jeg applauderer nyanser. Jeg slår et slag for det å skape rom for forskjeller - både fordi vi mennesker er forskjellige, har ulik kapasitet og går gjennom ulike faser.
Å gå gjennom en dyptgripende sorgprosess handler for eksempel hverken om svakhet eller sykdom, men kan påvirke arbeidskapasitet, fokus og behov i lang tid. I etterkant av å ha mistet et barn, har jeg gjort meg erfaringer, og videre refleksjoner, knyttet til dette. Noen ganger skal man løpe selv om man er andpusten - det gir muskler, mestring og styrke. Andre ganger må man ta et pust i bakken til "hold i siden" har gått over. Man stopper ikke, man er fortsatt på vei og gir alt, men man gir seg selv muligheten til å puste. Jeg har tenkt en hel del på det; at det må være rom for at mennesker i faser kan gå i stedet for å løpe. Puste rolig i stedet for å kjenne fråden stå om munnen. Jeg tror det skaper ny giv. Jeg tror det vokser livsglede, motivasjon og ønske om progresjon ut av dette. Slik yter man bedre på sikt.
Til høsten går jeg ned til 80 % stilling. Det gjør jeg med stolthet og dyp tilfredsstillelse. De 20 % jeg frigjør, skal brukes på barna mine og på aktiviteter som gir meg glede og helsegevinst. Jeg skal røre mer på meg. Jeg skal utvikle meg innenfor noen felt som er viktige for meg, og jeg skal gi meg selv muligheten til å puste med magen.
Inntil da skal jeg nyte ferien med beina høyt. Og så skal jeg besøke både venner og stikke innom dere lesere litt mer. På-knappen er tilbake.
Bildene er fra en finfin lørdag på piknik i Sandefjord for snart fire uker siden.